Hvorfor er det så vanskelig å ta til seg?
Jeg snur meg urolig i sengen. Jeg har ikke sovet godt på en stund. Tankene spinner i inne i mitt stappfulle hode. Mest fylt opp, hvis jeg har forstått vitenskapen rett, med levende celler som ligger i dvale. Tenk så mye som foregår av tankevirksomhet, og likevel så mye kapasitet der inne som aldri kommer til å bli brukt. Jeg tenker på at Gud snakker til alle. Tenker på turen over ”dammen” da en hjernespesialist ble min følgevenn.
Jeg hadde satt meg godt til rette i setet mitt. I ”lommen” på setet foran, hadde jeg flyttet ut alle magasiner om dufter og sjokolader og flyttet inn med mitt lille matreservat og underholdning for turen. En pose med fruktgummi, tydeligvis ”all natural”, en kjekspakke, ipod, bibelen og dagboken jeg begynte på i Redding. Jeg er på vei hjem igjen fra fire uker på lovsangskole i Redding. Temmelig full av Ånd og klar til å møte alle utfordringer Gud måtte gi meg på veien hjem. Det er tre ledige seter ved min side og jeg håper på en god natt søvn hvor jeg kan breie meg ut. Da alt er klart til take off for min del, lener en kvinne seg over fra seteraden ved siden av. Hun lurer på om jeg kan bytte plass med hennes datter som sitter på tvers over midtgangen for meg, slik at de kan få sitte i nærheten av hverandre. Der forsvant den nattesøvnen, tenkte jeg og sukket med tanke på å flytte alt mitt ”gods”. Jeg har mest lyst til å si nei, men en stemme hvisker stille, ”dette er ment å skje”. Jeg vinker farvel til god plass og nattesøvn og tramper i samme øyeblikk på en slange som prøver å snike seg opp og fram mellom stolryggene. ”Jeg er klar” sier jeg. Det skal vise seg til å bli en natt, hvor løven i meg skulle få lov til å komme fram og brøle.
” I’m awfully sorry, I’m moving in”. En ung, spenstig og vakker jente gir meg setet sitt og synker fornøyd ned på mitt tidligere ”hjem”. Hun tar kjapt opp samtalen med sin familie og virker lykkelig. Mannen som ble frarøvet det unge selskapet og fikk meg, en løve og en forholdsvis gammel kvinne, virker underlig nok også lykkelig over å få meg som nabo. Det til tross for at jeg omtrent bruker ti minutter på å få flyttet inn. På min unnskyldning, svarer han meg at frøkenen som satt der tidligere hadde vært sur og grinete som bare en tenåringsjente klarer best. Vel hun virket blid nok nå, samtykker vi. David hilser han, og jeg prøver å få ham til å finne ut av mitt navn. Han klarer det med sammen hell som alle andre amerikanere jeg hadde hatt gleden av å møte disse fire ukene. Det blir en versjon av mitt navn, og jeg er fornøyd. Jeg krever ikke stort.
”Bitter”, hørte jeg min Far si, og jeg slengte det mot ham med all den himmelske kjærlighet jeg hadde i meg. David satte øynene på meg med forundring. ”How did you know? Does it show?”. Nei, Gud sa det til meg, forklarte jeg. For helt ærlig denne mannen var en meget hyggelig mann, som lo mye og virket lett til sinns på meg. Han ble stille en stund, så kom historien om en ulykke som gjorde at han er plaget med konstant øresus og konsentrasjonsproblemer som gjorde at han mistet jobben. Det viste seg også at han klandret sjefen sin for det som skjedde fordi de hadde kranglet. Det førte til at han hadde dratt fra jobb i raseri. Etter at jeg hadde latt han prate noen timer, spurte jeg om jeg kunne be for Tiniusen hans. Han ble forlegen. Vred seg i stolen, så både tvilende, men også noe mer.... en forventning. Så ble det et noe motvillig nei fra ham. Han la til; Jeg kan jo ikke høre øresuset i flybråket uansett, og hvem vet, kanskje trykkforandringer gjør meg frisk.
”Ti Stille.......” Klang det i mitt hode med sterk autoritet. Jeg skvatt en par cm over stolkanten, og tenkte umiddelbart. Obs nå har jeg snakket for mye, men så kom fortsettelsen. Rop ”TI STILLE I JESU NAVN” . Så fikk jeg bilde av min søte «løvekosebamse» som jag hadde fått av en virkelig cowboy i Redding. Jeg visste hva Gud ønsket jeg skulle gjøre. Jeg skulle rope, nei brøle til denne store ikketronende jødens Tinius. Her foran alle disse menneskene. Hvordan i alle dager skulle jeg klare det. Noe så flaut...
Et bilde av noe jeg skjønte var Jerusalem føk gjennom mitt hode. ” Dette er større enn deg Malene” hvisket det i mitt hjerte. Ikke med fordømmelse, men som en oppmuntring. Ok. Hvordan gjør vi dette da. Fortsatt var det dette med tillatelsen. «Bare vent hvisket min Far. Jeg gir deg anledningen».
Det endte med at jeg brølte mot denne mannens Tinius. Han ble litt forskrekket, men så så han salig fornøyd ut og slang ut med ”I must say, this flight has been one of my moste interesting one.” Hva mer skjedde tror dere? Jo David konkluderte etter hvert at ulykken egentlig hadde blitt til noe veldig bra. Han kom på der han satt høyt over Tysklands begynnende grenser, at han fikk en mulighet til å skifte jobb fra å være lege til å bli forsker på høyt nivå. Han slapp til og med å hanskes med en sjef som ikke var riktig vel bevart ( dette er hans utsagn), og tross alt; ”Look at me. I am on my way to meet too colleagues that have received a Nobel price. And I even help them to develop the MR machine.”
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Joh 10:1-5
