En julehilsen

I gangen vår henger det et dikt som min far skrev da min mor var gravid med meg. Jeg har lest det mange ganger i løpet av mine trettiåtte år, og alltid sett på det som en kjærlighetserklæring til mamma. For noen uker siden leste jeg det igjen, og oppdager at ordene ble nye for meg. Et nytt innhold åpenbarte seg for meg. Diktet ble med ett mitt.
En åpenbaring ble født.
Jeg har fått røtter.

Hun kan ikke vandre på den smale vei
min kone

Hun må lave en bred avenue
mellom komfyren og spisebordet

Hun vandrer majestetisk gjennom gatene
Hennes mann og barn er hertuger og kardinaler

Hun er en melkevei i universet
Hennes mave er jordkloden
Hennes livmor lyser og varmer alt liv

Jeg, en måne av uanselige dimensjoner,
kom i natt så nær
at jeg merket jorden skjelve
og vulkanen røre på seg

Herefter skal jeg gjøre avenuen ennu bredere
Jeg skal kalle meg komfyrens keiser
og servere bakte riksepler på fortauene
Mitt navn er Menneske
Jeg har tent vulkanen
som i morgen spyr ut en stjerne
som sjømenn skal seile efter
og astronauter knele på

Jeg, den allmektige prometevs,
lenket til denne veldige klippe av nåde!

Min takk går til Gud, som er kjærlighet, og som fylte opp min far, slik at jeg 36 år etter hans død, kan få opppleve et kjærtegn fra en far, som ventet med kjærlighet, stolthet og ydmykhet på sin datter.

Jeg håper dere får åpenbaringer om noe godt i deres liv denne adventstiden, julen eller året som kommer.


Ha en riktig God Jul!