En julehilsen

I gangen vår henger det et dikt som min far skrev da min mor var gravid med meg. Jeg har lest det mange ganger i løpet av mine trettiåtte år, og alltid sett på det som en kjærlighetserklæring til mamma. For noen uker siden leste jeg det igjen, og oppdager at ordene ble nye for meg. Et nytt innhold åpenbarte seg for meg. Diktet ble med ett mitt.
En åpenbaring ble født.
Jeg har fått røtter.

Hun kan ikke vandre på den smale vei
min kone

Hun må lave en bred avenue
mellom komfyren og spisebordet

Hun vandrer majestetisk gjennom gatene
Hennes mann og barn er hertuger og kardinaler

Hun er en melkevei i universet
Hennes mave er jordkloden
Hennes livmor lyser og varmer alt liv

Jeg, en måne av uanselige dimensjoner,
kom i natt så nær
at jeg merket jorden skjelve
og vulkanen røre på seg

Herefter skal jeg gjøre avenuen ennu bredere
Jeg skal kalle meg komfyrens keiser
og servere bakte riksepler på fortauene
Mitt navn er Menneske
Jeg har tent vulkanen
som i morgen spyr ut en stjerne
som sjømenn skal seile efter
og astronauter knele på

Jeg, den allmektige prometevs,
lenket til denne veldige klippe av nåde!

Min takk går til Gud, som er kjærlighet, og som fylte opp min far, slik at jeg 36 år etter hans død, kan få opppleve et kjærtegn fra en far, som ventet med kjærlighet, stolthet og ydmykhet på sin datter.

Jeg håper dere får åpenbaringer om noe godt i deres liv denne adventstiden, julen eller året som kommer.


Ha en riktig God Jul!

Det blir ikke Mirjams sang på onsdag, 28. oktober pga sykdom.

Stille før stormen

Jeg kommer fra karrige nord, der nordavinden slåss med Norskehavet, og furuene klamrer seg fast til bergknausene. Selv har jeg stått midt i stormene på svaberget og brølt ut mot havet og vinden. Livet var mer «i live» der oppe. Naturen og menneskene møttes i en dødslek som balanserte mellom barsk råskap og ydmyk respekt. Vi var avhengige av hverandre. Her i øst, snakker vi om naturen som om det er et kunstverk, et bilde som henger på veggen.

Jeg var på sykkeltur ut til en grotte på Sardinia, da jeg mottok en melding om forbønn for lederne for Get Focused. Utfra meldingen fikk jeg forståelse av at de følte det som om de var under, eller inni en ullen sky.

Hjemme i nord, i tiden før stormen brøt løs, la havet seg helt flatt, fuglene sluttet å synge, luften ble trykkende. Det var som å være i et vakum. Alle holdt pusten, mens vi bandt fast biler, og sikret alt som lå løst av planker eller hva det skulle være. Det var nesten en lettelse når vi så den mørke stripen som ble bredere og bredere i havgapet inntil den var over oss og kastet seg som en brølende løve mot vinduer, vegger og alt som kom i dens vei.

Jeg har bedt og tenkt litt siden jeg fikk meldingen, og en natt fikk jeg to bilder i en drøm. Samtidig kom sangen, «Oh, when the saints, come marching in».

Jeg står i en spiss, som baugen på en båt, som farer gjennom vill sjø på vei inn i en orkan, og jeg tenker dette er jeg skapt til. Det er som om alle mine stunder ute i hardt vær har vært forberedelser.

Jeg er en liten stein. Den som holder meg ser jeg ikke ,men jeg blir sluppet ned i et stille vann. Jeg lager ringer, først små, så større og større. Utover og utover.

Oh, when the saints, come marching in

Til alle dere som kjenner dere som i stilllheten før stormen , dette vakumet, antagelig er dere på rett plass. Se etter den mørke stripen og gled dere. Det er ingenting herligere enn en storm. Da kan dere brøle mot den med den kraft og styrke som Gud har gitt dere og forberedt dere for. Vær rå, vær ydmyk, vær våken og vær nær Gud. Da finner dere styrke og fred.

Gud har designet oss og formet oss, så vokt deg du ødelegger, for her kommer Guds Hellige utvalgte presteskap, og vi skal innta denne byen.

Guds fred til dere alle

Mirjam tar en fridag

7. okotober for 20 år siden møtte jeg en mann på et discotek i Trondheim, det ble kjærlighet ved første blikk, og siden har vi holdt sammen. For å feire dette tar jeg med meg den mannen til vakre Sardinia. Der skal vi nyte hav, fjellturer og 25 varmegrader.
Det betyr at det ikke blir Mirjams sang onsdag, 7. oktober, men vi ses igjen den 14.

Guds fred frem til vi ses igjen.
ps
Godt Gud ikke tar fridager.

En dag i tilbedelse

Lørdag 5. september blir det en dag i tilbedelse i Tønsberg Frikirke sine lokaler. Det er åpent for alle å komme å gå mellom 11.00 og utover ettermiddagen. Det vil bli lovsangere som rulerer på å lovprise Gud sammen med oss.

En sang. En Davids-salme.
Gud, mitt hjerte er rolig,
jeg vil spille og synge av hele mitt hjerte.
Harpe og lyre, våkn opp!
Jeg vil vekke morgenrøden.
Jeg vil prise deg blant folkene, Herre,
lovsynge deg blant folkeslag.

Stor er din miskunn, til himmelen når den,
til skyene rekker din trofasthet.
Vis deg høy over himmelen, Gud,
vis din herlighet over hele jorden!
Hjelp oss med din høyre hånd,
svar oss, så dine kjære blir berget!

Salme 108: 1-7

Mirjams sang skifter dag

Da blir det Mirjams sang på onsdager fra 2.september. Vi begynner til samme tid, altså 11.30.
Egentlig er det bra å rokke om litt, i alle fall for meg. Det er veldig lett å gå i en felle av jordisk trygghet i rutiner. Merket plutselig at jeg lente meg på noen av de som kommer fast til Mirjams. Slik skal det jo ikke være. Selv om jeg ønsker de velkommen med glede og jubel i hjerte, så er det Gud jeg trenger å lene meg på. Tror dette blir en spennende høst. Gleder meg til å se hva Gud har for oss. Ber om full helbredelse for hans vakre brud:-)
En liten påminnelse. Mirjams sang er ikke et kor, eller sangøvelse. Det er heller ikke bare for kvinner. Det har begynt å komme flere menn dit og det er jeg veldig takknemlig for. Alle er velkommen til en stund hvor du kan få hvile og oppreising. Du er verdifull og det vet jeg Gud ønsker å fortelle deg og vise deg.
Gud velsigne dere alle.

Skifte dag på Mirjams?

Hei alle brukere.
Jeg er så takknemlig for at Mirjams er i gang igjen og Gud er der med all sin herlighet og kjærlighet. Jeg er også takknemlig for at det har kommet noen flere menn til oss:-)
Jeg har sett litt på kalenderen til Frikiken og tenkt litt over min situasjon og lurer litt, men bare lurer litt;-) på om det kan være smart å bytte fra torsdag til onsdag. Vet det er noen av dere som har fått til avtaler med jobben deres om å få fri på torsdager, så hvis det ikke skulle være mulig for dere (en er nok) til å komme onsdager, blir det fortsatt torsdager.
Grunnen til at jeg vurderer onsdager er at det ikke er noen andre som bruker lokalet denne dagen. Jeg kan dermed gå litt mer fritt på kjøkken osv og slipper å ta med meg så mange ting hver gang. Jeg har heller ikke vekstgruppe på onsdags kvelder, så det gjør det litt mindre hektisk for meg på ettermiddagen. Men som sagt, dette er bare tanker og det blir ingen forandring denne uka. Vi møtes på torsdag som vanlig:-)
Fint om dere tenker på dette og kommer med tilbakemeldinger. Gjerne her på loggen.

Mitt elskede barn

Sier min far om meg. Jeg, det elskede barnet, som han lengter etter.

Hvorfor er det så vanskelig å ta til seg?

Jeg snur meg urolig i sengen. Jeg har ikke sovet godt på en stund. Tankene spinner i inne i mitt stappfulle hode. Mest fylt opp, hvis jeg har forstått vitenskapen rett, med levende celler som ligger i dvale. Tenk så mye som foregår av tankevirksomhet, og likevel så mye kapasitet der inne som aldri kommer til å bli brukt. Jeg tenker på at Gud snakker til alle. Tenker på turen over ”dammen” da en hjernespesialist ble min følgevenn. 

Jeg hadde satt meg godt til rette i setet mitt. I ”lommen” på setet foran, hadde jeg flyttet ut alle magasiner om dufter og sjokolader og flyttet inn med mitt lille matreservat og underholdning for turen. En pose med fruktgummi, tydeligvis ”all natural”, en kjekspakke, ipod, bibelen og dagboken jeg begynte på i Redding. Jeg er på vei hjem igjen fra fire uker på lovsangskole i Redding. Temmelig full av Ånd og klar til å møte alle utfordringer Gud måtte gi meg på veien hjem. Det er tre ledige seter ved min side og jeg håper på en god natt søvn hvor jeg kan breie meg ut. Da alt er klart til take off for min del, lener en kvinne seg over fra seteraden ved siden av. Hun lurer på om jeg kan bytte plass med hennes datter som sitter på tvers over midtgangen for meg, slik at de kan få sitte i nærheten av hverandre. Der forsvant den nattesøvnen, tenkte jeg og sukket med tanke på å flytte alt mitt ”gods”. Jeg har mest lyst til å si nei, men en stemme hvisker stille, ”dette er ment å skje”. Jeg vinker farvel til god plass og nattesøvn og tramper i samme øyeblikk på en slange som prøver å snike seg opp og fram mellom stolryggene. ”Jeg er klar” sier jeg. Det skal vise seg til å bli en natt, hvor løven i meg skulle få lov til å komme fram og brøle.

” I’m awfully sorry, I’m moving in”. En ung, spenstig og vakker jente gir meg setet sitt og synker fornøyd ned på mitt tidligere ”hjem”. Hun tar kjapt opp samtalen med sin familie og virker lykkelig. Mannen som ble frarøvet det unge selskapet og fikk meg, en løve og en forholdsvis gammel kvinne, virker underlig nok også lykkelig over å få meg som nabo. Det til tross for at jeg omtrent bruker ti minutter på å få flyttet inn. På min unnskyldning, svarer han meg at frøkenen som satt der tidligere hadde vært sur og grinete som bare en tenåringsjente klarer best. Vel hun virket blid nok nå, samtykker vi. David hilser han, og jeg prøver å få ham til å finne ut av mitt navn. Han klarer det med sammen hell som alle andre amerikanere jeg hadde hatt gleden av å møte disse fire ukene. Det blir en versjon av mitt navn, og jeg er fornøyd. Jeg krever ikke stort. 

”Vitne”, hvisker Gud stille, og jeg lyder. Jeg vitner i en-to-tre timer. David, som viser seg å være en ikketroende Jøde og skeptiker, prøver å finne logiske forklaringer på mine vitnesbyrd, men må gi seg og havner på at han ikke kan forklare alt, selv med vitenskapen i ryggen og sine mange år med forskning på hjernen.. I en halv time eller så, var jeg potensielle schizofren, men så kom jeg videre i beretningen og da falt den teorien i grus for ham. 

”Bitter”, hørte jeg min Far si, og jeg slengte det mot ham med all den himmelske kjærlighet jeg hadde i meg. David satte øynene på meg med forundring. ”How did you know? Does it show?”. Nei, Gud sa det til meg, forklarte jeg. For helt ærlig denne mannen var en meget hyggelig mann, som lo mye og virket lett til sinns på meg. Han ble stille en stund, så kom historien om en ulykke som gjorde at han er plaget med konstant øresus og konsentrasjonsproblemer som gjorde at han mistet jobben. Det viste seg også at han klandret sjefen sin for det som skjedde fordi de hadde kranglet. Det førte til at han hadde dratt fra jobb i raseri. Etter at jeg hadde latt han prate noen timer, spurte jeg om jeg kunne be for Tiniusen hans. Han ble forlegen. Vred seg i stolen, så både tvilende, men også noe mer.... en forventning. Så ble det et noe motvillig nei fra ham. Han la til; Jeg kan jo ikke høre øresuset i flybråket uansett, og hvem vet, kanskje trykkforandringer gjør meg frisk. 

Hva gjør jeg nå? Spurte jeg min Far i Himmelen, fordi jeg hadde en sterk følelse at jeg skulle be for ham høyt, men en gjør vel ikke det uten at den andre samtykker.. ?
”Ti Stille.......” Klang det i mitt hode med sterk autoritet. Jeg skvatt en par cm over stolkanten, og tenkte umiddelbart. Obs nå har jeg snakket for mye, men så kom fortsettelsen. Rop ”TI STILLE I JESU NAVN” . Så fikk jeg bilde av min søte «løvekosebamse» som jag hadde fått av en virkelig cowboy i Redding. Jeg visste hva Gud ønsket jeg skulle gjøre. Jeg skulle rope, nei brøle til denne store ikketronende jødens Tinius. Her foran alle disse menneskene. Hvordan i alle dager skulle jeg klare det. Noe så flaut...

Et bilde av noe jeg skjønte var Jerusalem føk gjennom mitt hode. ” Dette er større enn deg Malene” hvisket det i mitt hjerte. Ikke med fordømmelse, men som en oppmuntring. Ok. Hvordan gjør vi dette da. Fortsatt var det dette med tillatelsen. «Bare vent hvisket min Far. Jeg gir deg anledningen». 

Det endte med at jeg brølte mot denne mannens Tinius. Han ble litt forskrekket, men så så han salig fornøyd ut og slang ut med ”I must say, this flight has been one of my moste interesting one.” Hva mer skjedde tror dere? Jo David konkluderte etter hvert at ulykken egentlig hadde blitt til noe veldig bra. Han kom på der han satt høyt over Tysklands begynnende grenser, at han fikk en mulighet til å skifte jobb fra å være lege til å bli forsker på høyt nivå. Han slapp til og med å hanskes med en sjef som ikke var riktig vel bevart ( dette er hans utsagn), og tross alt; ”Look at me. I am on my way to meet too colleagues that have received a Nobel price. And I even help them to develop the MR machine.” 

Ikke vet jeg hvordan det står til med øresuse til David, men det er ikke mitt problem. Jeg legger det i hendene til Gud, Tross alt; David er Gud den Allmektiges elskede barn.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Joh 10:1-5

 

Oppstart Mirjams sang

Nå er håret mitt passe salt og solbleket etter noen herlige sommeruker ved sjøen både her i sør og i nord.  Min familie og jeg har tydeligvis vært de rette stedene på rett tid i forhold til vær, så jeg er passe mett av sol og late dager og er klar til å krype inn i kirkerommet i Frikirka igjen for å være i den gode atmosfæren der.  

Jeg kommer til å være på plass igjen torsdag, 13 august kl 11.30. Håper dere andre også er klare for det og ønsker dere hjertelig velkommen tilbake til en tid sammen med Gud og hverandre. 

Sommer for Mirjam

Vi tar sommerferie i Mirjams sang. Siste gang før sommeren blir 25. juni. Det vil komme beskjed når vi starter igjen, både på denne siden og i Vekk Tønsberg sine sider. Se linker.

Takk til alle dere som kommer trofaste igjen og igjen. Aller størst takk til deg min Gud, som gjør underfulle gjerninger hver gang vi møter deg på Mirjams sang. Du, Vår Herre som står stødig i alle stormene vi opplever, og leier oss trykt igjennom. Finner åpninger hvor vi tror det er stengt og vender gråt om til latter. 

Takk for denne sesongen. 

Guds sekund

En tanke som svever i et hode
som en hvitkledd sky
Et lynglimt av en lys, blå eng
og bølger av en vind

/: Et ord som bryter alle skanser.
Det skaper et blikkstilt hav.
Og alt som smaker vondt må vende
i en flyktig rettrett:/

Guds sekund har streifet igjennom
kastet alt det gamle vekk
Guds sekund har fylt opp dine tanker
med skinnende jubelrop
Ja Guds sekund har streifet igjennom 
Lagt jubelrop igjen

Hosiann, Hosianna, Imanuel, vår konge stor
Hosiann, Hosianna, Imanuel, vår konge stor

Guds ord det bryter alle skanser
Det skaper et blikkstilt hav.
Og alt som smaker vondt må vende
i en flyktig rettrett

Lovprising fra Latvia

Den 28. mai blir det nesten fest i Mirjam. Da kommer det 6 lovsangere/musikere fra Latvia og Anne Maria Langmoen fra Notodden. Og Gud er der som vanlig med all sin Herlighet.

Kommer du??? :-)

EQUILIBRIUM

Hun stod i lyset av Gud
og lurte;

hva hadde hun å tilby livet

Og Gud sa

Du er stokken
dine nærmeste lener seg mot

Du er kysset
på dine barns lepper

Du er elven
som holder din mann flytende

Hun lente seg mot Gud
og kjente seg svak av ordene
Spørsmålet hang over henne
og gjorde henne blind

Når,

spurte hun

og Gud ble stille

Hun bøyde seg for livet 
og skalv
Så kjente hun hånden 
som strøk hennes hode

En åpenbaring kan være som et gammaglimt

Jeg sitter og fordøyer helgen jeg hadde på lovsanglederkonferanse på Grimerud. Jeg tenker på prosesser som sakte tar form i sinnet. Å gå med Gud og hans åpenbaringer. Jeg tenker på en sjerne som slukkes,  trekker slutningen; at jeg er i en evighetsprosess med Gud. Alt til sin tid. Guds tid. Min tid. Å få komme til Grimerud var som å komme i tiden mellom de sorte hullenes kollisjon og til øyeblikket lyset treffer oss. Flere tusen år, millioner, ja noen ganger  kanskje også miliarder av år mellom. 

Hva skjedde på Grimerud? Jeg tenkte, midt i all praten;”Hvem er jeg?” Det føles ut som om alle elsker Jesus høyere, bedre enn meg. Som om alle har funnet en ”formel”, den riktige formelen. Jeg høres ut som jeg har funnet ”formelen”.Oppadstrakte hender (men Jesus, du står jo rett foran meg). Jeg vil snurre rundt. Jesus snurrer rundt. Jeg vil snurre rundt og rundt med han. Det er ikke plass til å snurre rundt. Ingen andre snurrer rundt. Stå med utstrakte hender. Syng ut til Jesus og klamre deg fast til ham. Se, Han smiler til deg. Noe må du gjøre riktig...Hvem er jeg midt i det hele? Bli lik Jesus,- å bli lik Jesus er vel ikke å ”ligne på” han og dermed hverandre? Å bli lik Jesus er vel å bli fullstendig avhengig av Gud ...Eller...?

 
Jeg vil være meg, sier jeg til Gud, og Gud svarer meg, ”Ja, du er perfekt som deg. Det er slik jeg har skapt deg.” 
Så er det bare å finne ut hvem jeg er.

Jeg var så sliten da jeg var på Grimerud. Gud så det. Han så min tretthet, som jeg er så flink til å skjule for alle andre. Jeg har trettiåtte års erfaring med å skjule hvordan jeg har det, hvem jeg er. Jeg smiler mot verden, fordi jeg tenker den forventer at jeg smiler mot den. Kanskje det er bra, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg satt der på Grimerud og tenkte at jeg er så sliten av å være en forventning. Og hvem forventer andre enn meg, egentlig...?

Hva opplevde jeg på Grimerud? Jeg vil være meg, tenkte jeg. Uten å prestere, uten å ”måtte”. 

Påske betyr forbigang. Døden gikk forbi Jødene som satt og spiste hele lammet og hadde strøket dets blod rundt dørkarmene. Jeg har spist hele lammet og dets blod er beskyttelse rundt min sjel. 
Jeg lar kappen av overlevelsesmekanismer falle til bakken.
Jeg tar imot din kjærlighet, lengsel etter oss, dine barn. Jeg tar imot og lar meg falle ned i dine armer, min Gud.

Takk Himmelske Far. Jeg, din datter, som er bra nok, ja, mer enn bra nok, elsker deg. Helt enkelt.

En åpenbaring kan være som et gammaglimt i en evighetsprosess.     

Litt fakta om stjerner og gammaglimt:Et Gammaglimt er lyset fra en kollisjon mellom to sorte hull, eller et sort hull og en nøytronstjerne. Sorte hull dannes ved en stor stjernes død.

Til de som event. blir bekymret for sorte hull:Sola i vårt solsystem blir ikke til et sort hull siden den er en liten søt stjerne og underlig nok er det grunnen til at den stråler i alle fall 10 milliarder år (den har nå ca 5. milliarder år igjen). Større stjerner som nøytronstjerner, har kortere levetid pga at den har høyere tempraur og derfor brenner fortere; sender mer energi ut på kortere tid. Vil du vite mer, ta kontakt med minn sønn:-)

 

Mirjams sang

”Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med trommer og dans. Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet…….”

2.mos 15:20-21

Ved Jesu Kristi nåde har vi alle fått mulighet til å kommunisere med Gud, slik han har tenkt det fra begynnelsen. Jeg har en drøm om å være med å legge til rette for at flere kan finne ”sitt språk” med Gud, og bli bedre kjent med ham, seg selv og andre.

Jeg tror tilbedelse er en respons på Gud, hans hellighet, rettferdighet og kjærlighet. Noe som oppstår naturlig gjennom bedre kjennskap til ham.

Tid: Tirsdager kl. 12.30 - 14.30

Sted: Kirkesalen i Tønsberg frikirke

For: Alle

Det vil bli lagt til rette for profetisk dans, kunst, skriving og lignende, men det er ikke noe krav om å bruke dette. Jeg vil ta med tøystoffer og flagg, tegnesaker, skrivesaker, puter og pledd i første omgang. Fint hvis andre bidrar med dette også.

Vi setter på lovsangsmusikk, hvis ikke det er musikere og sangere der som jeg har bedt lovsynge.

Ta gjerne med barn, de har et naturlig forhold til det kreative. Vi voksne har noe å lære av dem.

Vi begynner med å spise lunsj sammen. Ta med brød og et pålegg eller matpakke!

Kaffe / Te / ordner jeg.

Det blir også en andaktstund, hvor vi leser fra bibelen og snakker sammen.

Ingen påmelding.

Fritt å komme og gå når du måtte ønske innen tidsrammen 11.30-14.00.

Lurer du på noe, spør!!!


Malene Vara